Mellom Trondheim og Namsen

Postbefordringen på Nord-Norge ble i det meste av unionstiden administrert fra postkontoret i Trondheim. Byen er i Samkult først og fremst behandlet i postløypen mellom Kristiania og Trondheim (løype 6), men også i kystpostruten Stavanger-Bergen-Trondheim (løype 5). Først i 1804 ble det opprettet postkontor i ruten mellom Trondheim og Vardøhus. Det ble lagt til Terråk i Bindal og fikk navnet Nordland Postcontoir. Vi viser til neste løypepost.

Det var flere grunner til omlegging å postruten i 1804. En ny organisering av ordningen med postekspresser hadde vist seg påkrevd, og postgang hver annen uke gjennom Trøndelag hadde vist seg utilstrekkelig. Trøndelag var et sterkt militært område med lokalisering av store militære enheter. Allerede i 1740 hadde det militære organisert en ukentlig privat regimentspost mellom Innherad og Trondheim. Posttjenesten ble utført av soldater som gikk ruten, men de tok også med seg privates post så langt nordfra som Helgeland og Salten. På den måten gikk Postverket glipp av inntekter, men siden det den gangen ikke var aktuelt å øke frekvensen, gjorde ikke Postverket noen anstrengelser for å stoppe denne private posten. Først i 1804 kom ordningen med ukentlig rute i Postverkets regi mellom Terråk og Trondheim. Da la forsvaret ned sin rute.

Bilde 1 er kopi av kartet som Pontoppidan laget i 1785. Kartet dekker den sydlige del av postruten. På kartet har vi avmerket med posthorn Stjørdalen, Værdalen, Steinkjer og Sævik ved Selnes.

Den sydlige delen av posttransporten foregikk over land, i alt kan denne landstrekningen ha vært i underkant av 200 km. Vi i Samkult vet ikke om eller når posten gikk over fra å være ridende til å bli kjørende.

Postbonden på Rotvold hentet posten ved Trondheim postkontor og førte den til Malvik, der andre postbønder overtok og førte postsekken til Stjørdal. Postveien fra 1600-tallet finnes fortsatt i Gjevingsåsen mot Hommelvik – den er nå skogsbilvei. I samme området er kjøreveien fra 1700-tallet bevart i bratt lende, delvis på 2 meter høye tørrmurer.  Posten fulgte Trondheimsfjorden og Borgenfjorden mot Steinkjer, deretter gikk ruten over Hjellbotn og Namdalseid og frem til Selnes et kort stykke fra dagens Namsos. Så ble posten ført sjøveien nordover, se neste løypepost.

I 1804 da postførselen ble ukentlig, ble også ruten noe forandret etter Namdalseid. Postskifte fant sted på gården Skage litt oppe langs elven Namsen i Overhalla. Deretter fortsatte posten over land til Vemundvik, så fulgte båttransport via Jøa til Kolvereid og dels båt-, dels landtransport til Foldereid og landtransport derfra til Terråk i Bindalen.

Nord-Trøndelag var et stort innsatsområde for generalveimester N. F. Krogh. Før han gikk av i 1800, rakk han å få laget kjørevei til Steinkjer fra Trondheim. Den tyske geologen Leopold von Buch reiste denne veien i 1807 og skrev beretning om turen som førte ham helt til Finnmark. Veien må ha vært god for sin tid, for på reisen gjennom Trøndelag til Steinkjer benyttet han til og med 4-hjulet vogn. I Steinkjer fikk han vognen returnert til Trondheim. Han benyttet båt gjennom Beitstadsundet til Hjellebotn og slede over Namdalseid til Årgård. Derfra seilte Buch nordover.

Postruten passerer flere kjente historiske steder. Langt syd, i Stjørdal, finnes et hovedverk fra barokken, nemlig kirkestolen fra 1685 i Værnes kirke laget for general Chr v Schultz. Kirken er en langkirke i romansk stil fra 1100, bygget i stein og med plass til 400. Kirken er den eldste bevarte steinbygningen i landet.

Ved Verdal ligger et at landets mest kjente slagsteder, Stiklestad. Der ble kong Olav Haraldsson drept i kamp mot en stor bondehær i 1030. Liket ble i all hemmelighet transportert til Trondheim og begravd i sandjord. Da liket ble gravd opp flere måneder senere, hadde det ikke gått i forråtnelse. Ifølge Snorres kongesagaer hadde også flere andre jærtegn inntruffet, og mytedannelsen var i full gang. Paven kanoniserte kongen, og det foregikk en omfattende valfart til Trondheim i middelalderen fra mange steder, både i innlandet og i utlandet. Når tilstrekkelig mange trasket i det samme sporet, ble det til slutt et fár, og slike pilegrimsleder ble kjente i middelalderen. I de senere årene er merking av kjente pilegrimsleder blitt gjenomført, se omtale i postrutene 2 og og 6.   

Ned Verdalen kom den svenske generalen Armfelt i spissen for 10 000 mann høsten 1718 for å erobre Trøndelag, mens kongen, Karl X gikk til angrep i Syd-Norge. Et planlagt angrep på Trondheim ble oppgitt på grunn av mangel på tungt artilleri. Da kongen falt ved Fredriksten festning mot slutten av 1718, returnerte Armfelt til Sverige gjennom Tydalen og 3 000 mann omkom i snøstorm.

Steinkjer var et handelssentrum med røtter helt tilbake til vikingtiden, men vekstperioden kom først i unionstiden med Sverige.

Innenfor Trøndelag lå de norske områdene Jemtland og Herjedalen som gikk tapt til Sverige da kong Kristian IV førte krig med Sverige på 1640-tallet. Freden i Brömsebro i 1645 fastla overgangen.

Fra en svensk beretning har vi klippet følgende dramatiske avsnitt fra sagatiden:

”När Olav Haraldsson blev avsatt som regent tvingades han till landsflykt i Ryssland för sin kristna tro. Från Sverige kom han marscherande genom Jämtland, där flera jämtar anslöt sig till honom, däribland Arnljot Gelline. Gelline lät döpa sig och följde med Olav in i Tröndelag för att återta makten. Väl där började det berömda slaget vid Stiklestad, alldeles väster om Jämtland. Gelline stred närmast Olav och kort efter att Gelline dog gick Olav samma öde till mötes. Olav helgonförklarades strax efter sin död år 1030. Vägen Olav färdades på genom Jämtland blev en pilgrimsled och varje år vallfärdade pilgrimer genom Jämtland till Nidarosdomen, dessa har för övrigt givit Pilgrimstad dess ortnamn. Runt Olav och hans gärningar uppstod en kult, Sankt Olavskulten. I Jämtland kom den att bli särskilt utbredd. Än idag är Jämtland överrepresenterad i namnstatistiken över pojkar vars namn härstammar från Olav och landskapet har även många vars efternamn är Olofsson eller Olsson, som vittnar om namnets popularitet. Olav helgades även med en särskild dag, den 29 juli blev Olsmäss eller Orsmäss (Olofsmässa). Gelline, Jämtlands mest kända viking fick en egen opera - Arnljot.”