Mellom Trondenes og Alteidet
Med denne løypeposten var posten nådd frem til det nordligste fogderiet - Troms - i Nordlands amt. Frem til 1690-tallet holdt fogden til på Karlsøy. Etter hvert hadde de ytre fiskeværene mistet sin betydning, og bosettingen økte innover i fjordene. Da fulgte fogden etter, og postruten ble omlagt. I 1794 ble byen Tromsø etablert.
Tromsø 200 år. Det ene frimerket viser kongeseglet, det andre Ishavskatedralen.
Postveien fra 1800 over Lygseidet.
Mellomriksvei fra 1800 mellom Skibotn og Finland/Sverige.
Etter at fogden på Ervik hadde gjort seg ferdig med posten, se forrige løypepost, ble den sendt inn i Troms fogderi. Første stopp var på Sandsøy ved Grytøy. Deretter fulgte seilas over Vågsfjorden før postbåten kom i ly av den store øya Senja. Overfarten var så utsatt at hele tre gårder delte på transporten. For å minske på risiko foregikk seilasen inn Eidepollen med landtransport over Stonglandseidet. Deretter fortsatte seilasen innover Solbergfjorden.
Utenfor Sandsøy og Grytøy ligger Bjarkøy som er en historisk øy nevnt i Snorres kongesagaer. Det var hjemstedet til Tore Hund, en annen av høvdingene som var med i slaget på Stiklestad i 1030 og medvirket til at kong Olav den hellige ble drept, se løypepostene Mellom Trondheim og Namsen og Mellom Namsen og Salten. Kanskje var øya også hjemstedet til farmannen Ottar fra Hålogaland. Det kan være han som har vært opphavsmannen til navnet Norge, se egen løypepost i postløype 1.
Vårt land er en av få stater i Europa som ikke har fått navnet sitt etter den dominerende stammen. I Danmark hersket danene, i Sverige svearne. I Norge var det også forskjellige folkestammer, men landet har trolig fått navnet sitt etter en skipslei, Norvegir, takket være Ottar av Hålogaland.
De to stedene Bjarkøy og Trondenes var strategiske sentra fra slutten av vikingtiden og gjennom middelalderen, og var da landsdelens tettest befolkede.
Seilasen gjennom Solbergfjorden og deretter gjennom det langstrakte Gisundet foregikk i ly av øya Senja. Ved utløpet av Gisundet møter den sjøfarende Malangen, men trolig av flere grunner, som bosettingsmønster og farefull seilas, fortsatte posten innover på sydsiden av Malangen og Straumsfjorden. På nordsiden av Straumsfjorden ligger Kvaløya, og etter Straumsfjorden fortsatte posten nordover på innsiden av Kvaløya og gjennom Sandnessundet som skiller Kvaløya fra Tromsøya.
Ved liberaliseringen av handelen mot slutten av 1700-tallet mistet Bergen og Trondheim i 1789 deres monopol på handelen med Nord-Norge. Samme året ble Tromsøs eldste hus, Tollbua på Skansen, bygd for å administrere skatter og avgifter fra den nye handelen.
Byene Hammerfest og Vardø i Vardøhus amt ble grunnlagt i 1789 men det sto strid om hvor en ønsket tredje by skulle ligge. Konkurrenter til Tromsø var Gibostad på Senja samt Gausvik og øya Kjøtta ved Harstad. Valget falt til slutt på Tromsø, og stedet fikk rettigheter som by undertegnet av kong Kristian VII i 1794. Han regjerte mellom1766 og 1808. På dette tidspunktet bodde det ca. 80 mennesker i Tromsø, men arkeologiske funn forteller om en bosetting som går flere tusen år tilbake. Den første kirken ble bygd i 1254. Bilde 1 viser de to frimerkene som ble utgitt i 1994 i anledning 200 års jubileet.
Posten fortsatte langs Grøtsundet til Karlsøy der fogden bodde, deretter over Lyngen til Skjervøy. I den tidligste tiden ble posten ført frem helt til Loppa. Der var det både havn og fiskevær. Kildene gir ikke opplysninger om hvor posten ble sendt etterpå, tilbake til Skjervøy eller direkte over Kvænangen til Alteidet og grensen til Vardøhus amt. Havstykkene i den nordlige delen av postruten var farefulle og satte den sjøfarendes evne til å manøvre på store utfordringer.
Etter 1690 ble innlandet viktigere for bosettingsmønsteret, de ytterste fiskeværene mistet sin betydning, og fogden flyttet i 1695 fra Karlsøy. Da ble også postruten lagt om. Etter seilasen ut Grøtsundet, ble ruten lagt inn Ullsfjorden, over Lyngseidet, ut Lyngen, gjennom Rotsundet, over Skjervøy og Kvænangen og inn til Alteidet.
På de sydligere postruter har vi i betydelig grad benyttet en bok som Statens vegvesen utga i 2002 Vegvalg. Nasjonal verneplan. Veger – bruer – vegrelaterte kulturminner (ISBN 82-91130-20-5). I Nordlands amt fantes i unionstiden praktisk talt ikke veier. På listen fins 270 veimiljøer og enkeltobjekter fra hele landet, men bare to fra Nordlands amt. Den ene (objekt 106) heter Postvegen og viser et lite parti av veien over Lyngseidet. Statens vegvesen skriver at det er ikke kjent hvor gammel veien er, men mener det er en av fylkets eldste kjøreveier og har oppgitt 1800 som årstall. Veivesenet skriver også at den er en typisk ”eidevei” som var vanlig langs hele norskekysten. Bilde 2 viser veien.
På den andre siden av Lyngen, litt lenger syd, ligger Skibotn. Der har Statens vegvesen også identifisert en gammel verneverdig vei som blir kalt objekt 105 Markedsvegen. Den er som den forrige tidfestet til 1800, og blir kalt mellomriksvei mellom Skibotn og Finland/Sverige. I Skibotn ble det på 1800-tallet holdt marked 3 ganger om året, og stedet var en viktig handelsplass. Bilde 3 viser et utsnitt av denne mellomriksveien.
