Mellom Alteidet og Vardøhus festning

Postruten gjennom Finnmark ble etablert i 1694, men Svanberg (1990) skriver at ruten ikke kom i drift før i 1723, Schou (1947) ser derimot ut til å mene at det etter hvert kom i gang en slags uregelmessig postrute.

Når vi sammenholder posthistorien som Schou skrev til Postverkets 300 års jubileum i 1947, Erhard Johannessens posthistorie til 350 års jubileet i 1997 og til slutt de nordiske postmuseers beskrivelse fra 2004, finner vi betydelige forskjeller. Det fins heller ikke et tidsuavhengig svar fordi traseen ble forandret fra tid til annen, og forfatterne har ikke beskrevet dette på en konsistent måte. Vi kan ikke fri oss fra følelsen av at Finnmark var så langt vekk og postgangen så sporadisk at presisjonsgrad ikke ble sett på som vesentlig. Det kan også se ut til at postgangen var forskjellig om sommeren og om vinteren.

Vi har i Samkult, etter å ha studert kildene vi har funnet frem til, valgt opplysningene i boken En reise på Nordens eldste postveier utgitt i 2004 av de nordiske postmuseer som grunntrasé. Opplysningene er oppgitt å være relevante for 1690-årene, altså ved etableringen. Bilde 1 viser hovedpostruten gjennom Finnmark tegnet i Samkult på et kart fra Det bestes forlag på dette grunnlaget. Kartet viser med posthorn steder som omtales i teksten. Kartet begynner med Tromsø og vi følger ruten videre, men steder i Troms er omtalt i forrige løypepost.

Fogd i fylket Niels Knag skrev i 1693 en fullstendig beskrivelse av postruten Postwercket udi Finnmarchen.

I teksten beskriver vi senere traseer og omtaler også biposter vi har kommet over. 

Erhard Johannessen (1997) skriver at ruten etter Skjervøy gikk utover til Loppa, deretter på innsiden av Sørøya og Seiland og inn Repparfjorden. Erhard Johannessen har riktignok fått med at på 1690-tallet ble ruten lagt om via Alteidet, se forrige løypepost. På den andre siden skriver han at deretter fortsatte posten som han har beskrevet, altså ut Langfjorden og mellom Sørøya og Seiland og inn Repparfjorden. Det anser vi som en mindre sannsynlig trasé. Da kan traseen Schou omtaler, virke mer sannsynlig. Han skriver at det ble opprettet en bipost mellom Tappeluft i Langfjorden og Loppa. Posten ble  båret over fjellet til Øksford av én mann. Deretter ble posten ført sjøveien til Loppa over et av landets mest værharde strøk.

Posten fra Troms kom til Alteidet, første skifte i Finnmark, og ble etter eidet sendt videre med båt ut Langfjorden til Langnes, deretter over Altafjorden til Korsnes. Derfra ble posten fraktet gjennom Vargsund til Klubben i Repparfjorden før den ble sendt inn Repparfjorden og tvers over halvøya til Smørfjorden.

To spørsmål melder seg her. Hva skjedde da amtmannen flyttet til Alta i 1740, og hvordan ble postgangen på Hammerfest organisert etter hvert som stedet ble befolket?

Schou skriver at sorenskriveren i Finnmark i begynnelsen av 1700 holdt til i Talvik ved Altafjorden bare 36 km fra Alta målt langs dagens E6. Nordlands- og Finnmarks-ekspressene  skulle avløse hverandre i Talvik ifølge Schou, og i 1776 fikk sorenskriveren en viss  årlig betaling som postekspeditør. Ifølge Schou var således Talvik et viktig sted i postløypen. Vi anser det som sannsynlig at postruten i alle fall fra 1723 gikk til Talvik før posten krysset Altafjorden. Et annet sted skriver Schou at i 1807 fikk en kjøpmann i Alta jobben som postmester over hele Øst- og Vest-Finnmark. Vi velger å tolke denne opplysningen slik at da amtmannen i 1740 flyttet til Alta, ble det etablert poståpneri der og postruten forlenget inn Altafjorden helt til Alta.

Ingen av våre kilder oppgir hvordan kjøpstaden Hammerfest, opprettet i 1789, se bilde 2, ble knyttet opp mot hovedpostruten. Schou omtaler klager fra kjøpmenn i Hammerfest over den langsomme postgangen sørover blant annet fordi posten ble forsinket i Alta, og at postgangen mellom Hammerfest og Alta kunne ta 2-3 uker. Det tolker vi slik at en bipost var opprettet mellom Hammerfest og Alta uten at etableringsår fremgår hos noen av forfatterne. Postgangen i denne bipostruten kan ha vært landpost over Kvaløya, deretter sjøpost gjennom Vargsund og inn/ut Altafjorden.

Hammerfest er Norges og trolig verdens nordligste by. Til å begynne med økte folketallet bare svakt og befolkningsmengden var i 1835 bare kommet opp i om lag 400 innbyggere. Deretter skjøt imidlertid befolkningsveksten fart. 

Klagene fra blant annet handelshus i Hammerfest om den langsomme postgangen, kan ha vært medvirkende til at det fra 1798 ble opprettet en vinterpostrute mellom Alta og Torneå i Finland for å bli koblet til det svenske postverkets rute mellom Helsingør og Torneå. Posten brukte bare 12 dager på ruten gjennom Sverige. Dermed skulle for eksempel et firma i Hammerfest kunne vente svar på et brev til København på et par måneder mot kanskje inntil et halvt år med postgang langs den ordinære kystruten. Transittposten var så mye raskere enn den ordinære ruten at det lønte seg for folk å benytte den for post mellom Nord- og Syd-Norge

Vinterposten ble sendt med reinskyss mellom Alta og Leppajärvi via Kautokeino der soknepresten ble poståpner. I Leppajãrvi overtok det svenske postverket postgangen. Da ordningen hadde festnet seg, ble posten sendt hver fjerde uke.

Da avtalen om vinterposten ble inngått, hørte Finland til Sverige. Det svenske postverket sa opp postavtalen med Danmark-Norge i 1807, og året etter erklærte Danmark-Norge krig mot Sverige. Riktignok kom det til fredsslutning i 1809, men det tok et par år før vinterpostruten kom i gang igjen for Sverige hadde i mellomtiden tapt Finland til Russland i en krig i 1808. Da måtte ruten legges om med Haparanda som knutepunkt. I 1813 brøt det igjen ut krig mellom Danmark-Norge og Sverige og vinterpostruten kom ikke i gang igjen før i unionstiden med Sverige etter 1814.

I hovedruten har vi i vår beskrivelse foran kommet til Smørfjorden. Derfra ble posten fraktet videre nordover til Sortvik i Porsangerfjorden, hvoretter postfolkene foretok en tur-/returreise nordover til Kjelvik på Magerøy, den gangen et viktig fiskeri- og handelssted på øya. På denne avstikkeren var det nødvendig med to postskifter, det ene i Repvåg.

Fra Sortvik ble posten sendt over Porsangen og tvers over Sværholthalvøya til Veidnes ved Laksefjorden og deretter over fjorden til Lebesby. Fra Lebesby ble posten sendt over halvøya til Tanafjorden og deretter over fjorden. Så gikk ruten opp Tana-dalføret, over Varangerbotn og ut langs land til Vadsø før den sannsynligvis ble sendt sjøveien videre langs Varangerhalvøya til Vardøhus festning. Fordelingen mellom land- og sjøtransport på denne etappen er vi ikke helt sikre på fordi kildene ikke er samstemte og vage i presisjonsgrad.

Schou skriver at Vadsø lenge hadde vært den betydeligste handelsplassen i Finnmark og at handelsmannen og prosten vekslet om å være poståpner.

Schou beskriver to vinterpostruter som vi ikke har funnet hos de øvrige to kildene. Den ene gjelder mellom Øst- og Vest-Finnmark med reinskyss over Finnmarksvidda mellom Alta, Karasjok og Polmak i Tana-dalføret. Den andre ruten gikk mellom Polmak og Kjøllefjord på Nordkinnhalvøya. Denne ruten gikk via Tana og Hopseidet.

Vardøhus skulle sikre norske interesser i Nord Norge. Festningen, se bilde 3, ble anlagt i 1307 under Håkon 5 Magnusson til forsvar mot karelernes plyndringstokter.  Kongen må ha hatt et strategisk blikk for forsvar for han anla også Bohus festning ved Kungälv og Akershus festning.

Under kong Kristian I ble festningsanlegget revet og en ny festning bygd, sannsynligvis rundt 1470. På midten av 1500-tallet var festningen bestykket med 13 kanoner. Da kong Kristian IV besøkte Vardøhus med en flåteeskadre i 1599, karakteriserte han anlegget som ussel festning. Den nåværende festning, reist 1734–38, er en åttekantet stjernefestning, bygd i gråstein med brystvern av jord og torv og med tørr grav. I 1770-årene hadde den en bestykning på 28 kanoner. Festningen er trolig aldri blitt angrepet, men kan ha hatt betydning som preventivt vern for landsdelen. Vardøhus har fremdeles betegnelsen festning og egen kommandant. Festningen eies av Marinen.

Under oppgangstider på 1500-tallet kan det ha bodd om lag 300 mennesker på øya, og bebyggelsen hadde fått et bymessig preg. På 1600-tallet ble stedet som mange andre av de ytterste fiskeværene rammet av økonomiske nedgangstider. Resultatet ble nød og annen elendighet. En viktig årsak var at det økonomiske bytteforhold mellom fisk og korn ble dramatisk forverret.

På 1600-tallet satte Vardø en heller trist rekord ved at en av de største hekseforfølgelsene i landet skjedde der. Mellom 1621 og 1692 ble 80 kvinner funnet skyldige og dømt til å brennes på bålet. I følge rettsprotokollene hadde kvinnene hatt stevnemøte med djevelen på fjellet Domen.

Da amtmannen flyttet til Alta i 1740, overtok en av offiserene på festningen ansvaret for posten.

Posttiden mellom Vardøhus og Sør Norge var som vi har vist i denne postløypen, lang av flere grunner. Det var få avganger og ankomster,  regularitet kunne være dårlig, værforholdene dårlige, og øvrighet og postekspeditører hadde rett til å holde på posten et viss antall dager eller timer.

I 1813  hadde sommerposten avgang hver tredje uke.