Mellom Bergen og Førde

Strekningen var på 195 km. Her ble posten fremført dels langs vei og dels i båt. Alt i alt skulle seks fjorder forseres (Osterfjorden, Lurefjorden, Fensfjorden, Eidsfjorden, Sognefjorden og Dalsfjorden) før posten kom frem til Førde. I Førde var det både poståpneri, skysstasjon og gjestgiveri. Det var for øvrig poståpnerier i Ytre Holmedal, Leirvik, Eide i Gulen og på Lindås. Ut fra geografi og bosetting kan det ha vært omtrent 20 postgårder på strekningen.

Fra Bergen gikk posten nordover forbi Åsane og frem til Osterfjorden og med båtskyss over fjorden til Isdalstø. Deretter var det landpost utover Lindåshalvøya med ny båtskyss, denne gangen over Lurefjorden. Så fulgte et kort veistykke før posten nådde frem til Fannebust, og den større Fensfjorden skulle passeres. Fra Postvågen på andre siden av Fensfjorden begynte nok en liten landstrekning frem til Eide ved Eidsfjorden med båtpost ut fjorden til Nordgulen/Haveland. Derfra var det hovedvei et kort veistykke frem til Rutledal ved Sognefjorden med overfart til Leirvik på den andre siden. Fra Leirvik var det landpost over til Dale før båtskyss igjen overtok inn Dalsfjorden til Bygstad med etterfølgende landpost frem til Førde.

I det tidsrommet vi behandler, fantes to hovedveier mellom Bergen og byens omland. Kystpostruten benyttet disse to. Den ene kom inn fra Os og Fana og er allerede gjennomgått i en løypepost. Den andre gikk nordover gjennom Åsane og gjennomgås her. Innen et par mil fra Bergen støtte hovedveiene på fjorder, slik at Bergen var stengt inne landverts av vann. Det skulle gå to hundre år før fremkommelighetsproblemene ble løst med spektakulære broforbindelser.

Isdalstø er i dag forbundet med Bergenshalvøya med to broer, og E39 har fått en trasé som gjør at veien unngår fjorder som postruten måtte passere før Sognefjorden. E39 unngår også Dalsfjorden.

I boken Postvegen Bergen-Trondheim gjengir Ingemar Nordstrand utdrag av beskrivelsen til franskmannen la Tocnaye som red fra Molde til Bergen sent på høsten 1799. Været var grått og vått, og det stormet da Tocnaye passerte Gulen og nær havarerte. Fensfjorden sto i en eneste rokk. Hver dag ble Tocnaye våt til skinnet, og han følte at han risikerte å knekke nakken på veien opp eller ned fra et fjell, eller drukne i en av de fæle fjordene som satan hadde gravd ut mellom dem, ifølge Tocnaye.

Nordstrand har sikkert rett når han hevder at postfolkene var dyktige til å ta seg fram både til lands og til vanns, og at det derfor var få som omkom under posttjenesten. Nordstrand har funnet frem til at det likevel skal ha druknet postbønder både i Gulen og ved seilasen over Sognefjorden. Det kan være nyttig å huske at ifølge postinstruksen skulle posten frem nær sagt i all slags vær, og beretningene er mange om postførere som tok instruksen bokstavelig.

Terrenget rundt Bergen var noe av det verste en kunne tenke seg ifølge Tocnaye, og veien var en primitiv trapp av rå steinblokker som ga ham en følelse av at han når som helst kunne ramle og knekke nakken. Ifølge Nordstrand fulgte veien ut fra Bergen en gammel by- og bygdevei bakke opp og bakke ned og lignet mest på brukbar sti. Så sent som i 1823 skrev amtmannen (fylkesmannen) at veien ut fra byen var knapt brukbar for kjørsel med kjerre. Så var det heller ikke mange vogner hos bøndene. Sleder ble brukt sommer som vinter.

Postveien mellom Leirvik og Dale nådde ikke høyere til værs enn til nærmere 400 meter over havet, men hadde bratte stigninger og kleiver. I en beskrivelse fra 1770-årene ble veien bare kalt for fjellvei. Strekningen fra Bygstad til Førde innerst i Førdefjorden kunne også være værhard og en prøve for postførerne.

Førde er en vakker bygd innerst i Førdefjorden, og ifølge Nordstrand skal sangen "Se Norges blomsterdal" ha blitt skrevet på grunn av utsynet over bygda Førde, se bilde 3.

Ser vi på kartet over hovedveiene i Norge i 1830, kan vi ikke finne nye veier siden 1785, derimot kan utbedringer ha skjedd på postveien mellom Bergen og Førde.

I den nasjonale verneplanen fra Statens vegvesen er det tatt med to prosjekter fra postveien på denne strekningen. Prosjekt 164 er en strekning på omtrent 8 km på Lindås. Strekningen fremtrer som i stor grad opprinnelig, og veivesenet har datert strekningen til 1800 og kaller den kjørevei/ridevei. Det andre prosjektet er fra Gulen (prosjekt 156) og er to lengre strekninger mellom Postvåg ved Fensfjorden og Rutledal ved Sognefjorden, se bilde 2. Statens vegvesen kaller disse strekningene for ridevei/kjørevei fra 1806.