Gravkapellet over Peder Hiort

JOURNALIST: Jon Høsøien

Men det haster. Dersom forfallet av bygningen ikke snart stanses, kan det være for sent. Treverket, ikke minst ute, står i fare for å bli ødelagt dersom noe ikke gjøres. Men Brænne er forbauset over i hvor god stand bygningen likevel er. Bortsett fra råte i en syllstokk ved inngangsdøra, ser det meste ut til å ha berget seg bra. Det eneste som kan være ødelagt, men som ikke har noe med bygget å gjøre, er kistene og innholdet med levningene av Peder Hiort og noen av hans nærmeste slektninger.
Fylt med sand
For en god del år siden, trolig på 1970-tallet, ble krypten med kistene gjenfylt med finkornet sand. Opp gjennom årene har det rent stor mengder vann ned i sandlaget og da Brænne kikket ned igjennom lemmene i gulvet så sanden helt gjennomvåt ut, og det var tydelige nedsenkninger i overflaten på størrelse med kister. Det kan tyde på at kistene er råtnet helt opp og har etterlatt seg disse gropene. Mange hadde nok håpet at kistene skulle være inntakte. Ikke minst på grunn av muligheten for at det balsamerte liket av Hiort var ikledd full bergmannsuniform. I så fall ville det ha vært den eneste bevarte uniformen i sitt slag her i landet.
Europeer
Men sjøl om Hiorts jordiske levninger skal være borte for godt, er gravkapellet et ytterst tilstedeværende monument over en enestående mann i Røroshistoria, med kunnskaper om og interesser for det som skjedde i hans samtid, ikke bare her på fjellet og i Norge, men også nede på Kontinentet. Gravkapellet som ble oppført under overoppsyn av Hiort sjøl, viser at han fulgte den herskende byggestilen i Europa på den tiden. På 1780-tallet gikk det mot slutten av rokokko-perioden og klassisismen var på vei inn. Kapellet er da også preget av å være bygget i en senrokokko-stil med innslag av klassisisme.
Det hele ble bygget i tre, men ved hjelp av maleteknikker skulle fargevalget illudere de byggematerialer og teknikker som var framherskende nede på Kontinentet. Ytterveggene ble malt i en farge som skulle illudere gul sandsten. Veggene i det store rommet inne i kapellet fikk en rosa, terrakotta-lignende farge. Innvendig tak og utvendige utskjæringer skulle se ut som stukk. Hoveddøren fikk en farge og en finish som om den var en mahogni-dør. Forrommet hadde en kraftig og klar gulfarge, som også er gjenfunnet i samtidig bygninger i Røros.
Dette har Brænne dokumentert ved at han med svært stødig og nennsom hånd har skrapt seg gjennom og analysert lag på lag med maling.
Støtte
Brænne håper nå at hans oppdragsgiver i dette prosjektet, kulturminneforvalteren i Røros, får med seg både Hiorts Stiftelse som fortsatt eier og bruker bygningen, kommune, fylkeskommune og Riksantikvaren i å få sette i stand kapellet til fordums prakt. Også Norsk Kulturminnefond har viste interesse for arbeidet med gravkapellet og gitt sin støtte.
Brænne kunne tenke seg at bygningen, i tillegg til fortsatt å være utgangspunktet for tildeling av ullvarer fra stiftelsen, også ble brukt til å presentere både stiftelsens arbeid og noe av Hiort sitt liv og virke på Røros. Sjøl om mange rørosinger nok har hørt om ham, er han ellers så godt som ukjent. Han fortjener sin rettmessige plass når Røroshistoria skal fortelles, mener Brænne, og ikke noe sted ville det være mer passende enn i hans eget, nyrestaurerte kapell. Når kirken nå er ferdig restaurert til neste år, bør kapellet stå for tur, om ikke før.

Denne artikkelen er hentet fra avisa Fjell- lom, lokalavisa for Røros på:

http://www.fjell-ljom.no/?dato=1247724000&vis_artikkel=true&id=2331