Den vanskelige verdensarven
Haugesund avis, leder, 29.august 2008;Anmodningen om å innlemme Hardangervidda i en stor "verdensarvpakke", som om-fatter industristedene Odda/Tyssedal og Rjukan – og i tillegg vurdere Hardanger- fjorden – kommer ikke fra noen hvem-som-helst. Icomos Norge er rådgivende organ for FN-organisasjonen Unesco, som forvalter verdensarvlisten. Selv om Icomos ikke har formell makt eller myndighet, blir rådene derfra lyttet til, og tillagt vekt. Ofte blir de også fulgt.
"VERDENSARVPAKKEN": Noen mener Hardangervidda må å inngå i et framtidig verdensarv-område som en del av grunnlaget for industri- stedene rundt vidda. Foto: KAI-INGE MELKERAAEN
Det er også en kjensgjerning at industriminner er underrepresentert på verdensarvlisten, og at Unesco-systemet er på aktiv leting.
Når "halve Sør-Norge" nå foreslås fremmet på verdensarvlisten, reiser det problemstillinger – eller utfordringer – med mange fasetter. Nå berører verdensarven plutselig tre fylker og en skokk med kom- muner – og en vrimmel grunneiere.
Det er lett å se for seg et scenario der spe-takkelet rundt verdensarvstatus for Odda Smelteverk framstår som et pust i sivet sammenlignet med den stormen som nå kan utløses – særlig om Hardangerfjorden blir tema.
Støynivået da Hardangervidda skulle bli nasjonalpark, var heller ikke av det lavmælte.
Langs Hardangerfjorden er det bøttevis av stridstema i forhold til verdensarv. Kraftlinjer og brobygging er bare to av stikkordene.
Å male fanden på veggen, er det likevel neppe noen grunn til. Bakgrunnen for Icomos' anmodning, er ønsket om å sikre "Det stor bildet" omkring industriminner. Nettopp derfor er vannveiene – elvene, som grunnlag for elektrisk produksjon, og fjorden som transportåre til oddaindustrien, interessante.
Av den grunn vil det være demningene, og ikke villreinen, som blir tema – likeledes som kaianlegg er mer interessant enn naturvern langs fjorden.
Vi er likevel usikker på hva det ligger i dette utspillet. Tidspunktet – lenge etter at Riksantikvaren har sendt sin Rjukan-innstilling til Miljøverndepartementet, er også påfallende.
Her må vi ha i bakhodet at vi tross alt snakker om et lite, faglig miljø, der Icomos attpåtil deler postboksadresse med Riksantikvaren.
Foreløpig vet vi heller hva miljøvernminister Erik Solheim vil gjøre med den sterke anmodningen fra Unesco-systemet.
Det siste Odda nå trenger, er nye utsettelser. Fem år etter konkursen ligger industrivraket som en klam hånd over utviklingen. Mye er selvpåført gjennom intern krangel.
Men vi har inntrykk av at det nå er stor vilje lokalt til å komme videre. Det bør staten merke seg, og unngå å legge et løp som lammer utviklingen i et presset lokalsamfunn for nye år.
Lederen er hentet fra :
