Postveiene fra Oslo til Bergen var krevende, men gikk i moderat terreng gjennom Vest-Oppland til Bagn. Bygdene hadde en god befolkning og med rimelige levekår. Posten ble fraktet hver uke i et nordgående og et sørgående løp av bøndene på kontrakt og i de første nær 100 år med ryttere eller med slep for persontransport.

Til Grorud kom posten fra postkontoret i Kristiania til Kjul i Nittedal, fraktet av Nordre Grorud og Romsås gårdene i Groruddalen. Sørgående post ble fraktet inn av Nes i Hakadal og siste stafetten av Skøyen gård i Nittedal. Nordover fra Kjul hadde Hellerud, Haug, Nøkleby og Kapelsrud jobben med de 3,5 mil til Morstad, Vøyen og Velolum i Gran på Hadeland. På Granavolden lå regionens mest kjente skysstasjon, men det var flere av dem, blant annet Håkenstad og Hovland i Lunner, langs den eldgamle pilegrimsleden og senere postveien og kongeveien.

Biposter ble etter hvert lagt, for eksempel fra Bjørke i Grans prestegjeld til Hol på Toten. Her hadde bonden til plikt

”at bære breve til Kraby, hvor oberstløitnantens  logement pleier at være, saa og til Hofs prestegaard”.

Fra Toten til Vardal og Biri prestegjeld lot

”bygdelensmannen breve med skysskafferen befordre”.

Postbøndene ved biposter skulle være fri for utskrivning til militærtjeneste og soldatunderhold.

Lønn til postbud?  Første gang lønn til brevbud er nevnt i et lensregnskap skal være i Akershus for regnskapsåret 1633-1634. Posten omfatter 45 bud, utgiften er bokført til ca 265 daler. Noen år senere, i 1646, året før postverket ble opprettet, ble det sendt 128 brevbud, utgift 391 daler. Dette året ble tittelen ”postbud” brukt for første gang, budene var stort sett soldater fra Akershus festning.

Allerede 17. Januar 1647 (Postverkets fødselsdag) kom imidlertid reformene i form av det nye Postverket. Postprivilegiet ble overlatt Henrik Morian med årslønn 350 riksdaler + 1 daler pr dag til betaling av hallandske brevbud mellom Hälsingborg og Bohus. Generalpostmester Morian fikk rett til alle inntekter, men intet til utgifter til innenlands postføring fordi postbøndene etter reformen ikke fikk lønn. Fordelene de fikk var å bli fritatt for militærtjeneste, de slapp underhold av offiserer og soldater og slapp å delta i friskyss eller skyssferdsskatt. Portoen fra Kristiania til Bergen var 10 skilling, det samme som brev til København. Posten sydover brukte 8 døgn om sommeren og 10 om vinteren, enda lengre tid på rutene til Bergen og Trondheim. Hver lørdag kl 1800 gikk posten til København fra festningen på Akershus. Til Bergen og Trondheim gikk posten lørdag kl 1200.

Postveiene gikk over Gjelleråsen (350 m o h) - en barriere mellom Romerike og Oslo - rett vest for nåværende kryss Rv 4 og Rv 22. Den første stien er fra oldtid som et dyretråkk og senere Oldtidsveien for ryttere, fra 1600-tallet med postsekker. Gjelleråsen kan komme av Gjoleid, navnet på Skedsmo på 1400-tallet, Gjøl for gjel eller Gjalla, lyder som fra ekko.

Et fabelaktig kulturlandskap. Hadeland er et av landets eldste kulturområder med utall av fortidsminner. Fra steinalderen for 5.000 år siden finnes spredte funn av flintredskap som økser, dolker og pilespisser. Fra bronsealderen er det store spor i naturen – svære gravrøyser med vid utsikt og tett ved oldtidsveier - viser at her holdt storbonden til. Et varmt klima, + 2 grader høyere temperatur enn nå, ga rike løvskoger med eik, alm, or, lind og hassel. Store funn viser at kobber og tinnsaker har kommet langveis fra, særlig smykker fra Østerrike og Middelhavslandene.

I jernalderen gikk varene andre veien, råjern til Europa, fraktet langs elv, sjø og hav til kunder i Sentraleuropa. Etter Romerikes fall fulgte flere hundre års trengselstider med nedgang i folketallet. Et varmere klima i Vikingtiden brakte igjen velstand til bygdene, og med Snorres sagaer ble Hadeland en kjendis – Halvdan Svarte, hans sønn Harald Hårfagre, sønnesønnen Ragnvald og Olav Tryggvason, født på en øy i Randsfjorden, de var alle hadelendinger skal vi tro romanforfatteren Snorre! Hadeland var på den tiden et stort rike som blant annet omfattet Land og Modum.

Kirkebygger Olav Haraldson den Hellige var aktiv på slutten av 900-tallet og det sies at han da tok inn på storgården og skysstasjonen Håkenstad ble han gjort oppmerksom på høyden ved Lunder-gårdene og lot Lunner kirke bygges der som en av landtes eldste. Tidlig på 1100-tallet ble Mariekirken bygget og Nikolaikirken hundre år senere på Granevold. Søsterkirkene ble ofte ødelagt, særlig under borgerkrigen da Hadelands mange Baglere sto mot Birkebeinerne. Alt var altså  ikke fryd og gammen, småkongene på Hadeland og Toten gjorde det de kunne for å stoppe St Olav og hans etterfølgere.

Klesdrakten til rike bønder på krigstokt i Danmark er sporet fra store danske myrfunn fra de første hundreår e.Kr. og viser langbukser med påsydde sokker, en løs kjortel utenpå, over skulderen en kappe med fint vevde border, sverdet i rem over skulderen, et skjold kledd med jern eller tre, noen hadde ringbrynje, de rikeste med hjelm av sølv.

Severdigheter og fornminner er tallrike på Hadeland. Innenfor få kilometer finnes de to søsterkirkene og Granavolden Gjestgiveri, rett innenfor kirkegårdsmuren ligger Aasmund Olavson Vinje begravet. Like ved er Tingelstad middelalderkirke og Hadeland Folkemuseum, lenger sør er den eldgamle steinkirken fra 1100-tallet i Lunner, Dynnasteinen og mange hundre år gammel industri på glassverk, i gruver og i steinbrudd.

Rideveier eller sledeveier var fremkomstmulighetene på 1600-tallet, mange var oldtidsveier kjent for 1000 år siden. Sist på 1700-tallet startet en målbevisst veibygging, ikke minst etter at den nye veiloven kom i 1824, men allerede i 1790 var postveien til Bergen kjørbar. Behovet for veier var åpenbar, industrien forlangte adkomst til råvarer og markeder.

Hadeland Glassverk ble anlagt ved sørenden av Randsfjorden i 1762. Produksjonen startet i 1765, Norges eldste industribedrift med kontinuerlig drift. I startsfasen ble arbeidskraft hentet inn fra Tyskland. Produksjonen var i hovedsak flasker. I 1852 overtok Ole Chr. Berg som bestyrer, og verket gjennomgikk en stor utvikling. Produksjonen ble lagt om til vinglass, boller, fat, blomsterglass og vaser, først med modeller av glass fra andre land , fra 1920-årene med egen utvikling av modeller. Hadeland Glassverk er Norges tredje største turistattraksjon med 447 000 besøkende i 2004.

Hakadals Verk var i noen hundre år nittedølingers arbeidsplass, verket la beslag på alle ressurser og resten av bygda var lenge ganske underutviklet. Verket sies å være det eldste i landet, trolig fra 1550. Da malmen tok slutt ble det startet gruvedrift på åsen mot Gjerdrum, senere fra Bærum og fra Nes ved Arendal.

Litteratur:
Gerd Hennum: Hadeland. En reise gjennom 3.000 år, Schibsted 2003.