Byens Vannforsyning - på tur i Bymarka, Porsgrunn

Byens vannforsyning

Bymarka er åsene øst for jordbruk- og kulturlandskapet Vallermyrene i Porsgrunn. Geologisk består området av den øvre del av avsetningsbergartene (sedimentene) i Grenland. På Kjerringåsen og på Årdalsåsen ligger basalt på toppen. Sammen med beliggenhet under den marine grense (havvannstand under istiden), fører dette til stedvis gode vekstforhold for en frodig løvskog og kalkkrevende planter i liene under disse åstoppene. Populære turmål og fine utsiktspunkt finnes på en rekke steder i marka. Øst for Kjerringåsen, Røysåsen og Valleråsen ligger to dammer, fortsatt med vannspeil. Her vokser pors på myrene. Vannene hører til byens gamle vannverk.

Eldste vannverket.

Allerede rundt 1770 sørget Nic. Benjamin Aall for oppdemming av dalføret (dagens Aallsgate) vest for sin avlsgård Bjørntvedt for å skaffe vann til egen bolig i Porsgrunn sentrum. Det ble boret hull gjennom furustokker. De ble lenket sammen med jernhylser og lagt i ledning ned til vannkaret ved dagens Olavsgate og videre til det store bolighuset som lå på tomten ved Skolegata/Storgata vis a vis Hotell Vic. Her var fontene og vannkar som ved Olavsgate. Vannkaret v/Olavsgate kan sees på gl. foto fra 1880-årene.

Midt på 1800-tallet var det klarlagt at epidemiske sykdommer, i mange tilfeller, ble spredd via drikkevannet. En storstilt opprustning av vannforsyningen i landets byer ble igangsatt. Porsgrunn valgte å finne en ny vannkilde i Bymarka øst for byen og ved Kverndammen på Vestsiden. Vannverket i Aallsgate ble faset ut. Ledninger av jern ble lagt fra vannposter i byen og over Vallermyrene og opp til Svinholt i Bymarka, der dalføret ved gården ble oppdemmet på to steder. I 1868 kunne det nye vannverket tas i bruk.

Moderne tider.

I 1928 var vannverket blitt både for lite og for dårlig for en ekspansiv by. Med Norsk Hydros plassering av de store fabrikkanleggene på Herøya, ble Porsgrunn forespurt om vannleveranser. Da satset byen på det store reservoaret Mjøvann/Broken/Meensvann i Gjerpen nordvest for Oklungen, og ledningsnett via Bjørkedalen. Sist på 30-tallet ble det også bygget et stort magasin på Stolpås, sydøst for sentrum, for å forbedre vannforsyningen fra bjørkedalsledningen. I dag kalles det byggverket bare Vanntårnet på St.Hansåsen og er ombygget til omsorgsboliger.

I 1958 ble det sprengt tunnel gjennom fjellet fra Mjøvann ved Oklungen til Valleråsen/Røysåsen for å føre fram større vannmengder, og i 1998 ble det moderne vannbehandlingsanlegget, som i dag ligger som et slott oppe i åsen øst for Vallermyrene, igangsatt. Anlegget filtrerer og behandler vannet med moderne metoder og forsyner befolkningen over hele kommunen med en utmerket vannkvalitet.

Vakkert i Bymarka.

I Bymarka kan man foruten vakker natur og fine blåmerkede stier, oppleve byens drikkevannshistorie gjennom 150 år. Ca. 20 km stier er godt skiltet og merket, men med kartet Porsgrunn 1:25 000 blad 1 i Grenlandsserien har du et ekstra hjelpemiddel.

Kulturminnestien om byens vannforsyning er lagt i en rundløype og man kan starte ved Høgskolen eller fra parkeringen på Bjerketvet. Første stopp er ved det moderne vannbehandlingsanlegget etter å ha fulgt blåmerking opp lia fra Øygardsvegen.

Turen punkt for punkt:

1. Valleråsen Vannbehandlingsanlegg. Fra 1958 da gjennomslaget i tunnelen kom og et lite, hvitt betonghus ble oppført, har folk kalt det vannverket. Egentlig er det Røysåsen, men mange kaller hele åsryggen øst for Vallermyrene for Valleråsen. Stedet ble et flittig besøkt turmål og utsiktplass. Da det moderne mursteinsbygget kom i 1998 ble det anlagt en stor asfaltflate fremfor bygget og nordenfor plassen en trivelig rasteplass. Inne i fjellet ligger et stort friskvannsbasseng foruten innløpet av den 8 km lange tunnelen fra Mjøvann.

Blåmerket løype fortsetter bratt opp lia til Krokmyra og tvers over åsen ned mot Øvre Svinholt dam.

2. Øvre Svinholt dam. Øvre springvannsdam kalles den ofte, og løypa går over dammen før den svinger ned mot Svinholt gård. I 1868 var dette en ødemark og det fortelles at man fant rester etter et bjørnehi i en hole ved dammens vestre del. Stedet er merket.

Her er spennende geologi og fine myrer der porsbusken står frodig. Ved blomstringstiden midt i mai ligger den karakteristiske porsduften tung over vannflaten.

Løypa videre går nordlig ned mot Svinholt gård.

3. Svinholt. En rekke gravfunn viser at gården har vært bebodd siden jernalder. Forbi gården gikk oldtidens ridevei mellom Gjerpen og Bjørkedal i Eidanger. Svinholt lå i Gjerpen.

Jordene dyrkes ikke lenger, men det slås grass, slik at den gamle kulturmarka holdes åpen. Løypa går langs jordekanten vest for tunet, og her ligger skallet av en 250 kilos bombe som ved en feil ble sluppet på åsen overfor gården under angrepet på Herøya i 1943. Fortsatt heter det bombenedslaget på treffpunktet, og stedet viste seg gjennom mange år etter krigen som en stor, lys flekk oppe i lia.

Løypa følger gårdsveien et kort stykke fram til et bolighus og videre ut til høyre på blåmerket sti mot Nedre Svinholt dam

4. Nedre Svinholt dam. Den høye dammuren har delvis rast ut i juvet nedenfor, men fortsatt er det halvfylt med vann i det gamle anlegget fra 1868 som fra da av ble hovedbassenget for byens vannforsyning på Østsiden. En tilrettelagt rasteplass ligger på høyden ved dammens østside.

Ved tørkeperioden rundt 1900 ble denne dammen forbundet med en rørledning fra Ramsåstjenna ved Jarseng. Det bedret vannsituasjonen noe. Men både kapasitet og kvalitet på vanntilførselen fra anlegget i Bymarka tilsa at byen trengte det nye vannanlegg som ble bygget med Mjøvannsdammen i 1928.

Løypa går over dammen og følger blåmerking opp lia fram til Svinholtvegen. Denne krysses før man går bratt ned den gamle slalomløypa i Kjerringkollen. Men nede i lia nordøst for Svinholtveien ligger flere store gravhauger og et fint eksempel på hulveien som engang var den omtalte ridevei. Gjør gjerne avstikkeren dit.

5. Gravhauger og hulvei. Bak kontorbygget/bryggerhuset på Bjerketvedt (nordligste gården) ligger en stor gravhaug, litt lenger oppe i lia, på åskammen, ligger nok en. Litt østenfor finner vi hulveien. Det er det vanlige mønster at gravhaugene ble lagt nær ferdselsårene. Hele Bjerketvedtområdet har en rekke oltidsminner. Så har da storgården Bjerketvet hatt en utrolig fin plassering som trafikknutepunkt mellom Vallermyrene, Gjerpendalen og Bjørkedalen.

Nå er vi på utsiden av kulturminnestien men finner den igjen syd for jordene mot nok en Bjeketvet-gård på søndre del av området. Også her, nær til stien, ligger en stor gravhaug bevokst med mektige trær.  Herfra går man ned gårdsveien til parkeringen.

Med utgangspunkt Høgskolen følges Ødegårdsvegen sydover til man treffer turveien som krysser jordene.

6. Skriverveien. I sommehalvåret må man ikke gå på dyrket mark. Derfor kan det være lettest for interesserte å ta av fra veien opp til vannverket på førstedel av turen for å se hulveien her og gravene som ligger på en liten høyde syd for jordene til Bjerketvet. Dette er rester etter oldtidsveien fra Eidanger.

Med kongens menn som benyttet veiene i embeds medfør, så fikk den navnet Skriverveien. Ved Valler, syd på myrene, har denne traséen fått navnet Skrivervegen. Men i skogen ovenfor Ødegårdsvegen er det kun minnene etter den i fortiden godt benyttede rideveien. Herfra er det kot vei tilbake til turens utgangpunkt.