Barnevandringshistorie
Presten og prestefrua.
Barnevandringene.
På 1800-tallet (til ca. 1910) var det arbeidsvandringer for barn på Sørlandet. Vandringene har muntlig tradisjon tilbake til 1830. Barna kom fra de midtre og indre bygdene i Vest-Agder, og dro til områdene rundt Kristiansand og til rike gårder i Aust-Agder, til bla. Landvik, Birkenes og Mykland . I de aller fleste tilfellene gikk de til fots. De gikk de gamle gang- og rideveiene på tvers av heiene. Gjeterne har fulgt flere ruter, men i hovedsak gikk veien der hvor Sørlandsbanen går idag (barnevandringsstien). Det fantes også en indre vei.
Barna hadde bestemte knutepunkt hvor flokkene møttes, f.eks ved Konsmo kirke. Veien kunne være 10- 15 mil lang, og de overnattet i løer på veien. Historikeren Gabriel Øidne skriver at
« dei yngste ofte ikkje var meir enn 9-10 år. Det hende jamvel at 7-åringen var med.»
De reiste avsted i april, og kom ikke tilbake før i november.
På 1800-tallet var det i indre deler av Lister og Mandal amt en ubeskrivelig fattigdom. I 1862 skrev stiftamtmann Vogt at fattigdommen i disse strøkene var de verste i hele landet.
Befolkningsveksten var tidligere løst ved å dele gårdene i flere småbruk. Men på begynnelsen av 1800-tallet var brukene for små til å gi levebrød til flere. Det ble nød og tvangsauksjoner. Nå måtte også barna på arbeid.
Forholdene øst på Agder var mye bedre. Gårdene var større, og det var mer velstand. Sjøfart, skipsbygging og lostjeneste ga arbeid til mange. Behovet for arbeidere i jordbruket var stort.
Barnevandrerne var først og fremst gjetere, men de kunne også brukes til f.eks husarbeide, vedhogging og vannbæring evt. etter at gjetingen var slutt for dagen. Vanlig betaling for en gjeter var fra 20- 40 kroner pluss kost og losji for sesongen, eller de kunne få nye klær, f.eks til konfirmasjonen. Ofte kom far og hentet lønna, og det kunne være nok til å betale plassleia for et år.
Det finnes mange fortellinger om strabasene gjeterne måtte gjennomgå. Det var hardt arbeid, lange dager og ikke minst det tunge ansvaret for dyra, særlig for de minste og mest uerfarne. Det verste som kunne hende, var å gjete bort dyr. Kulda kunne være vond, og barna hadde dårlig med klær og sko. Mange fikk lite mat, og kunne synge som denne gjeteren:
Je dæ va kvellen
å æg sad mæ ellen
å alle sjeien va borte
så nær som mi
så fekk æ grauden aleine.
(vers fra Audnedalen)
En kan også tenke seg hvilken frykt mange måtte føle, når de visste at det fantes både bjørn og ulv, og når de trodde det fantes hulder og allslags skrømt!
Ifølge kildene var hjemlengselen det verste for gjeteren. Adskillelsen fra foreldrene må ha vært tung for mange. Lærer Samuel Egeland fra Kvinesdal skrev at de tre årene han var ute og gjette var de verste i hans barndom.
« Hadde alle de tårer jeg gret vært samla på ett sted, ville det ha blitt nok til å lauge seg i.»
( Kvinesdal, ei bygdebok)
Gabriel Øidne skriver om en gjeter som får høre at mor gråter og synes synd på gutten sin i gjeterskogen.
«Hun behøver ikke gråte, hun som kan være hjemme,» sa gutten.
Eg tykkje så synd i min gut som gjæde i strie vind og i kyl og væde Med valen hand og med frosen tå i Austlandsheimen der lyt han gå
(Paul Sveinall )
Det er klart at gjetertjenesten gikk utover skolegangen til barna. Men de ble tidlig voksne og selvstendige. Mange av barnevandrerne kom til snille mennesker. De fikk kjærester, giftet seg og bosatte seg østpå. Da utvandringen til Amerika skjøt fart, var det mange av gjeterne som reiste.
Rundt århundreskiftet avtok barnevandringene. Det første som skapte forandring var utvandringen til Amerika. Etter hvert fikk også Agder del i « Det store hamskiftet» i jordbruket, og da ståltråden kom, falt behovet for gjeting bort.
Sentrale kilder:
Øidne, Gabriel: Barnevandringar på Sørlandet i eldre tid.(Syn og segn 1949)
Øidne, Gabriel: Overbefolkning og utvandring.(Vest- Agder fylke. Heimbygdkunnskap 1955).
Øidne, Gabriel: Arbeidsvandringar på Sørlandet på 1800-talet.(På flyttefot. Samlaget 1981).
Årli, Ånen: Kvinesdal, ei bygdebok, Kvinesdal 1972.
