Styreleder Johan Sigfred Helbergs tale på åpningen av Kulturminneåret 2009
Da NKF i 2006 fikk i oppdrag av miljøvernministeren mellom annet å planlegge Kulturminneåret2009, var en av flere føringer som fulgte oppdraget at året skulle engasjere flest mulig.
I vårt forslag til tema tok vi videre utgangspunkt i en undersøkelse vi hadde gjort av hva som var folks valg i forrige kulturminneår, da befolkningen i hver kommune skulle velge sitt foretrukne kulturminne. Vi fant at de aller fleste valgte noe fra beste- eller oldeforeldernes tid, og at det hadde tilknytning til hvordan disse hadde livberget seg. Folk viste altså tydelig engasjement for kulturminner fra deres eget nærmiljø og som ga uttrykk deres egenidentitet.
Nok et utgangspunkt var viktig for oss, at året skulle handle om både materielle og immaterielle kulturminner.
Vi fant dessuten ut at vi ville foreslå at året ikke skulle handle så mye om kulturminnene selv, men om det verdifulle i engasjementet for å ta vare på dem.
Vårt forslag til tema ble derfor ”Dagliglivets kulturminner”, og vi er glade for at regjeringen godtok dette.
Alle har et dagligliv, men det er mange forskjellige slags dagligliv som leves, i vår tid antakelig flere varianter enn vi noen gang har hatt i Norge. Dagliglivets kulturminner vil dermed utgjøre en svært variert og omfattende type kulturminner. De aller fleste mennesker vil derfor lett kunne finne kulturminner i sine omgivelser som de kan engasjere seg i.
I tillegg til temaet har vi formulert det vi har valgt å kalle to tilnærmingsmåter, eller anbefalte måter å arbeide med dagliglivets kulturminner på.
Den ene er en konkret, praktisk metode, uttrykt i oppfordringen ”Dokumenter kulturminner”. Siden forrige kulturminneår, som var for tolv år siden, har det skjedd et kvantesprang med hensyn til dokumentasjon. Jeg tenker selvfølgelig på internett, som har gjort det enkelt for alle å publisere det de har å fortelle, og det skjer på en måte som i prinsippet gir alle og enhver tilgang til det som blir publisert. På den måten får vi bygget opp databaser med opplysninger om kulturminner. Kulturvernforbundets oppgave er mellom annet å bidra til at disse databasene blir bygd opp på en systematisk måte, og ikke minst at de fortsetter å eksistere og blir videre utbygd etter at Kulturminneåret er over.
Den andre tilnærmingsmåten er mer teoretisk, vi har kalt den ”Kulturuttrykk på vandring”. Vi ønsker å få folk til å reflektere over de prosessene som ligger bak det de føler er sin kulturarv. Kultur er ikke noe statisk, og blir ikke til bare ved utvikling og nydannelser innen den enkelte kultur, men for en meget stor del ved at impulser fra andre kulturer fanges opp og innlemmes, noen ganger i uendret men ofte i bearbeidet form.
Kombinasjonen av temaet dagliglivets kulturminner og tilnærmingsmåten kulturuttrykk på vandring er viktig. Temaet gjør at alle vil kunne finne kulturminner de kan se som uttrykk for sin identitet, uansett sosial, kulturell eller etnisk bakgrunn. Kulturminneåret skal ikke fremheve noen sine kulturminner som mer verdifulle enn andre sine, alle skal kunne føle at deres kulturminner og deres identitet har verdi.
Har man respekt for sin egen identitet er det også lettere å respektere andres, og forståelse av hvordan egen kulturarv er blitt til gjør det lettere å akseptere den kulturarv andre har.
Kulturverntanken er gammel i Norge, Fortidsminneforeningen ble stiftet i 1844 og er Europas eldste verneorganisasjon. Den gang og et århundre fremover var etableringen og oppbyggingen av identiteten til nasjonen Norge den helt store samfunnsoppgaven. De som drev med kulturvern den gang ga vesentlige bidrag i den prosessen.
I dag er en av de store samfunnsoppgavene å få menneskene i det multikulturelle samfunnet vi har fått og kommer til å ha, til å leve sammen i fred og konstruktiv fordragelighet. Respekt for og forståelse av egen og andres kulturarv og identitet er en forutsetning for en slik samfunnsutvikling, inkludert å få forståelse for at ikke all kulturarv i alle kulturer er verd å ta vare på. Jeg håper at Kulturminneåret 2009 kan gi et lite bidrag til å løse denne samfunnsoppgaven.
